SAMBOERE

OPPLØSNING AV SAMBOERSKAP

Deling av eiendeler og verdier
Når man flytter fra hverandre, blir spørsmålet hvordan man skal dele eiendeler og verdier. Nedenfor finner du informasjon om fordelingen av eiendeler og verdier ved et brudd. Utgangspunktet hver tar sitt. I det økonomiske oppgjøret mellom samboere er utgangspunktet at begge beholder sine eiendeler. Eierforholdet er dermed avgjørende for hva man beholder ved oppløsningen av samboerskapet.

Sameiegjenstander
Når det gjelder sameiegjenstander, må verdien av sameiegjenstanden deles etter sameiebrøken. Dersom sameiegjenstanden ikke kan deles, må man bli enige om hvem som skal beholde tingen. Dersom partene ikke blir enige om hvem som skal beholde tingen, kan hver av sameierne kreve oppløsning av sameie, jf samleielovens § 15. Den andre sameieren da må varsles og få en rimelig frist til å tenke seg om. Blir man ikke enige, kan hver av partene kreve tvangssalg. Dersom det foreligger avtale om en annen fordeling enn de opprinnelige eierforholdene, skal avtalen legges til grunn.

Deling av gjeld ved brudd
I det økonomiske oppgjøret er utgangspunktet at hver beholder sin gjeld. Foreligger det en avtale om annet, skal avtalen legges til grunn.

Rett til felles bolig
I visse tilfeller kommer husstandsfellesskapsloven (husfskl.) til anvendelse ved oppløsning av et samboerskap. For at lovens skal komme til anvendelse, forutsetter det at man har bodd sammen i en husstand, at det er tale om ugifte personer og at samboerne er over 18 år. Videre er det et vilkår at husstandsfellesskapet opphører ved den enes død eller annen måte. Annen måte kan typisk være brudd. Partene må også enten ha vært samboere i minst to år eller, ha, ha hatt eller vente barn sammen, ved bruddet. Dette følger av husstandsfellesskaplovens § 1.

Dersom "sterke grunner" foreligger har kan en av partene overta rettigheter i forhold til felles bolig, jf husfskl § 3, første ledd. Partene kan blant annet ha rett til å tre inn i husleiekontrakt, rett til å løse inn andel av boligeiendom, rett til å overta boligeiendom og rett til å tre/overta andel av vanlig innbo.

Sterke grunner er et strengt krav. Dermed skal det mye til før bestemmelsen får anvendelse. Ved vurderingen om sterke grunner foreligger, foretas det en konkret vurdering av partenes interesser og behov. Ifølge lovens forarbeider skal det foreligge en klar overvekt av hensyn som taler for at den ene skal overta boligen som en annen eier. Når "særlige grunner" taler for det, kan en av partene få bruksrett til bolig, jf husfskl. § 3, andre ledd.

Dette gjelder til tross for at eiendommen er odelsberettiget, eller stammer fra arv eller gave.

Om det foreligger særlige grunner må også avgjøres ut ifra en konkret helhetsvurdering. Særlige grunner er ikke et like strengt begrep som sterke grunner. Dermed skal det mindre til å få bruksrett til bolig, i forhold til å overta bolig. Ifølge forarbeidene er det også lagt til grunn at det er lettere å tilkjenne bruksrett, da den ofte vil være tidsbegrenset og dermed mindre belastende for eieren.Dersom partene har inngått samboeravtale skal denne tillegges vekt ved vurderingene, jf lovens § 4.

Vederlagskrav
Hovedregelen om at samboere beholder sine egne eiendeler og sin egen gjeld fører ikke alltid til et rimelig resultat. Rettspraksis har derfor utviklet en regel som sier at man i visse tilfeller har et krav på penger fra den andre, et vederlagskrav. For at man skal ha krav på vederlag må to vilkår være oppfylt. Det må foreligge en økonomisk fordel som er overført fra den ene til den andre, og det må være rimelig å tilkjenne vederlag.

Den økonomiske fordelen
Den økonomiske fordelen innebærer at den ene samboeren har tjent eller spart penger på den andre samboerens innsats. En økonomisk fordel er tilført, hvis formuen ville vært mindre dersom innsatsen tenkes borte. Den økonomiske fordelen kan oppstå både ved direkte eller indirekte bidrag. Direkte bidrag vil si en direkte pengeytelse. Man betaler for eksempel et avdrag på lånet til den andre. Et indirekte bidrag vil si når en samboer frigjør tid eller kapital som den andre kan bruke til å investere i sine eiendeler. Et eksempel er der en samboer betaler alle forbruksutgifter, mens den andre betaler ned på lånet til sitt hus. Et annet eksempel er hjemmearbeid hvor man har omsorg for barn i skolepliktig alder. Et tredje eksempel er der hvor den ene samboeren spart utgifter til håndverker på at den andre samboeren har pusset opp boligen. Innsatsen kan dermed forekomme enten i form av arbeid eller innskutt kapital.

Bidraget må være i behold
I de tilfellene hvor den ene samboeren har tjent på den andres innsats, skal den som har tjent på det stilles som om denne ikke hadde mottatt noen verdioverføring. Den som har tjent pengene må normalt bare gi fra seg verdien som er i behold ved samboerskapets oppløsning. At bidraget er i behold, vil si at det ikke er forbrukt eller på annen måte gått tapt. Alminnelig løpende vedlikehold på bolig vil normalt ansees forbrukt med en gang. Er den økonomiske fordelen en besparelse for den andre, er verdien i behold dersom den andre har spart utgifter som han eller hun uansett ville hatt.

Når det er tale om utført arbeid, legger man til grunn at verdioverføringen tilsvarer arbeidets verdi og materialkostnader. For enkelhetens skyld legger man ofte materialkostnadene til grunn.

Verdiendringer som følge av markedssvinginger.
Eiendeler vil som oftest forandre verdi over tid som følge av markedsvisninger.

Dreier det seg om en bolig anskaffet under samlivet, er det nærliggende å legge verdien på tidspunktet for samlivets slutt til grunn ved beregning av den økonomiske fordelen. Den ene samboeren anskaffer for eksempel en boligeiendom under samlivet, og den andre bidrar med 20 % av anskaffelsessummen enten ved selve kjøpet eller gjennom nedbetaling av boliglånet. Dersom boligen senere stiger i verdi som følge av markedet, har den berikede samboeren blitt tilført en økonomisk fordel på 20 % av boligens nåverdi. Samme utgangspunkt bør følges i tilfeller hvor den ene bidrar med arbeid på den andres bolig. I den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen, se neste avsnitt, kan vederlaget reduseres med den begrunnelse at verdistigningen i større grad bør tilkomme eieren.

Rimelighetsvurderingen
Om et vederlag er rimelig, beror på en konkret helhetsvurdering. Denne vurderingen kan også ha betydning for størrelsen av vederlaget. Når det gjelder samboerskap, er utgangspunktet ytelse uten gjenytelse. Det betyr at det ikke skal tilkjennes noen kompensasjon ved samlivets opphør. Derfor er det ikke tilstrekkelig at den ene samboeren har tilført den andre en økonomisk fordel. Det må også være rimelig å tilkjenne et vederlag. Nedenfor har vi nevnt noen av momentene som er relevante ved vurderingen, og som rettspraksis har vektlagt. Samboerskapets varigheter et er av betydning. Dersom den ene samboeren har overført store verdier til den andre i løpet av et kort forhold, vil dette tale for at det er rimelig å tilkjenne vederlag. Det samme gjelder langvarige forhold, dersom store verdier er overført rett før forholdet tar slutt, fordi man trodde forholdet skulle vare. Fordelens størrelse og karakter har betydning ved vurderingen. Jo større økonomisk fordel som er tilført, jo mer nærliggende vil det være å tilkjenne vederlag. Har en verdioverføring vært nødvendig vil dette også trekke i retning av at vederlag bør tilkjennes.

Sannsynligvis skal det mindre til å tilkjenne vederlag i tilfeller hvor innsatsen har resultert i en forøkning av den andres formue, enn hvor innsatsen har resultert i en besparelse. Dersom en besparelse er et utslag av tilfeldigheter kan det ha betydning. Et eksempel er om man har bidratt indirekte, fordi det var praktisk at den ene tok seg av hjemmet mens de andre jobbet.

Samboerens økonomiske behov nå og i fremtiden kan tillegges vekt. Dersom samboeren som har overført verdier blir stående igjen uten økonomiske midler etter et langt samboerforhold, taler det sterkt for at vederlagskrav er rimelig. Det taler imidlertid også mot vederlag, dersom den berikede samboer må selge eiendeler, eller ta opp lån for å betale et vederlag.

Om partene hadde forutsetninger om at det skulle ytes en kompensasjon kan også ha betydning. Dette er som nevnt bare momenter som rettspraksis tidligere har vektlagt. Hvert tilfelle må fortsatt vurderes konkret. Andre momenter kan også være relevante i tillegg til dette.